Dalmatinere – Prikkene eller helsa?

24. august i år erklærte raseklubben for Dalmatinere i Kroatia – som regnes som rasens opprinnelsesland - at de ikke ikke lenger vil godta såkalte LUA-dalmatinere.

Hva er en LUA dalmatiner? Det kommer an på hvem du spør. Noen vil si at dette ikke er en dalmatiner i det hele tatt, men en blandingshund. Andre vil si at dette er fremtiden for rasen, en friskere og gladere dalmatiner. Diskusjonen har nå rast i snart 40 år!

Alle dalmatinere fikk genfeil

Dalmatineren som rase ble til etter omfattende linje- og matadoravl. Linjeavl er når man avler hunder som er i familie med hverandre, også kjent som innavl. Matadoravl er når et avlsdyr, vanligvis en hann, blir far til et stort antall valper, noe som igjen fører til innavl.

Begge disse strategiene gjør at hundene får mindre genetisk variasjon og blir likere, både inni og utenpå. Man får rasetypiske dyr, man får forutsigbarhet.

Problemet med all linjeavl er at det også øker sjansen for sykdom. I dalmatinerens tilfelle ble en genmutasjon som oppsto i én hund, spredt til absolutt alle dalmatinere. Denne genfeilen øker sjanser for urinstein betraktelig. Noen dalmatinere bærer denne genmutasjonen uten store problemer, mens andre kan få store smerter og må gå gjennom kostbare operasjoner.

Utavl til pointer

I 1973 bestemte veterinær og dalmatineroppdretter Dr. Robert Schaible seg for å gjøre noe med problemet. Han valgte å krysse en dalmatinertispe med en engelsk pointer hann.

I årene etter denne éne krysningen er avkommet avlet kun med renraset dalmatiner. Femte generasjon ble så rasetypisk at Schaible fikk lov å registrere en hund som en renraset dalmatiner i den amerikanske kennelklubben. Dette skapte masse oppstyr og sinne hos de som mener at rasen skal være 100% «ren», dvs. at det kun er lov å avle med andre dalmatinere. Etter nesten 40 er det fortsatt sterke meninger og følelser knyttet til krysningsprosjektet.

Nå er det over 20 generasjoner siden krysningen, og nesten alle gener fra pointeren er avlet bort, utenom akkurat dette friske genet som dalmatineren manglet. Gentester sikrer at man ikke mister dette genet på nytt. Hunder som har genfeil kalles HUA-dalmatinere (High Uric Acid), mens hunder med frisk gen kalles LUA (Low Urik Acid)

Prikkene eller helsa

På facebooksiden til den Kroatiske raseklubben skriver de en lang (og tung) tekst om hvorfor de ikke kan godkjenne LUA-hunder. Det koker ned til to avgjørende poeng, det ene er at selv om det nesten ikke er noen pointer-gener igjen i LUA-dalmatinere, spiller ikke mengden noen rolle. Renraset er 100% ren, ikke 99%. Og det viktigste av alt: LUA-hunder er stygge.

Det har vist seg at genene knyttet til urinsyre-problemet også er knyttet til genene som gir de flotte, markerte prikkene i pelsen. Dette er grunnen til at den skadelige mutasjonen fikk spredt seg til hele populasjonen i utgangspunktet. Når man valgte å avle på hunder med pene prikker, så valgte man også – uten å vite det – å avle på HUA-hunder.

LUA-hunder er ikke perfekte

For mange er diskusjonen om LUA vs. HUA opprivende og følelsesladet. Tilhengere og motstandere er nærmest i krig.

Mange LUA-tilhengere nekter å godta et deres hunder ikke er like pene som HUA-hunder, og elsker å drite ut HUA-folk som har tatt feil. Men det er tross alt dokumentert at prikkene blir forskjellige. Dalmatinere sliter også med en rekke andre helseproblemer enn bare urinsyre-problemet, blant annet døvhet og hudproblemer, og her er ikke LUA-dalmatinere noe bedre. LUA-hunder er ikke perfekte.

Men selv om LUA-folket kan være litt i overkant entusiastiske over sine hunder så kommer man ikke unna det viktigste argumentet. Er pene prikker viktigere enn sunn helse? Ja, mener raseklubben i Kroatia. Nei, mener den norske dalmatinerklubben, som i likhet med mange andre raseklubber i Europa og Amerika åpner for å registrere LUA-hunder.

Utavl bør skje i raseklubbens regi

Utavl mot andre raser vil være helt nødvendig for mange raser, hvis de skal kunne overleve på lengre sikt. Dette har flere raseklubber tatt inn over seg, det er flere krysningsprosjekter på gang, blant annet for den norske lundehunden.

Erfaringene fra dalmatinermiljøet viser at krysninger bør skje i regi av raseklubbene, og gjerne i rasens opprinnelsesland. Det er viktig med en god prosess, slik at prosjektet har legitimitet og bred støtte. En opprivende og langvarig «borgerkrig» i en rase er det ingen som tjener på.

Dessverre er motstanden så stor i enkelte raseklubber, at det viser seg umulig å gjennomføre helsetiltak. Utviklingen med sykdom må ofte gå veldig langt før man er villig til å ta grep, og da er er kanskje private initiativ være eneste utvei. Vi får håper Kroatia (og Bulgaria) står alene i akkurat denne saken, og at andre raseklubber ikke følger etter.

Kilder:  
https://www.facebook.com/DalmatianClubOfCroatia/?ref=br_rs
http://pedigreedogsexposed.blogspot.com/2018/09/crazy-in-croatia-breeds-country-of.html
http://dalmatinerklubben.no/wp-content/uploads/2016/08/Rasespesifikk-avlsstrategi-for-Norsk-Dalmatiner-Klubb.pdf 

Bilder: 
Bildedump fra facebookgruppen Dalmatian Club Of Croatia.
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Dalmatian_puppy.JPG
https://pixabay.com/no/dalmatians-hunden-dyr-hodet-1601281/