Fagspråk eller tåkeprat?

Dette teksten er en meningsytring.

Overdreven bruk av fagbegreper gjør faglige diskusjoner tungleste og utilgjengelige - er det virkelig nødvendig å gjøre det så vanskelig?

Tenk deg en situasjon hvor to hundefolk – la oss kalle dem Pia og Petter – skal beskrive hvordan Fido leker.
Pia: Lekeatferden hos Fido er hovedsakelig sosial lek, og noe jakt.
Petter: Fido liker å leke drakamp, og spesielt med litt langt tau på leken. Og så syns han også at det er gøy når du drar leken bortover bakken, sånn at han kan løpe etter.

Pia og Petter representerer to forskjellige måter å snakke på, når man snakker om hundeatferd. Pia bruker fortolkende ord, men Petter bruker beskrivende ord.

Beskrivende ord sier noe om hva som skjer, mens fortolkende ord, sier man noe om hvorfor. Bak fortolkende ord ligger en antakelse av hensikt eller følelser. 

Effektiv kommunikasjon...

Innenfor alle fagområder utvikler man et spesialisert språk med spesielle ord knyttet til faget, man bruker fagterminologi. Innen fotball for eksempel, har man ord som corner, offside, backfirer, 4-4-2 osv. Og innen hundesport har man blant annet felt, apport, ploging, dobbeltkommando, flyer osv.

Fagbegreper gjør at man kan snakke mer effektivt, man kan si mye, men med færre ord.
Pia: Fin kontakt, men han har fortsatt en del ploging.
Petter: Han er veldig oppmerksom på deg og søker blikkontakt, men selv om han holder seg ved siden av deg når dere går fot, så går han skjevt. Kroppen på hunden er ikke parallell med retningen dere går, bakparten er litt ut til siden.

Fagbegreper bygger også fellesskapsfølelse, og mange har sikkert opplevd gleden av å diskutere det man brenner for, med noen med samme interesse. Det er gøy å prate fag og å forstå hverandre.

…eller hersketeknikk og tåkeprat

Men fagbegrep kan også brukes i hersketeknikker for å fremstå mer kompetent, og til å stenge folk ute av samtalen. Fagbegreper kan brukes bevisst - eller ubevisst - for å få andre til å virke dumme, og for å vinne en diskusjon.

Ikke alle fagbegreper er oppklarende og presise, noen ganger kan bruk av fremmedord og fagbegreper gir mer forvirring og uklarhet, enn presisjon. Og dette gjelder ikke minst fortolkende ord, som jeg mener skaper spesielt mye misforståelser og forvirring når man skal diskutere hund.

Hvis fagbegreper skal fungere, så er man avhengig av å ha en felles forståelse av hva de betyr. Og det har man ofte ikke innen hundemiljøene, spesielt ikke når det kommer til tolkning av adferd. Det er rett og slett litt vanskelig å vite hvorfor hunden gjør det den gjør, hva den føler eller tenker. Historien har vist at selv kjente, anerkjente hundeeksperter har tatt helt feil.

Problemene med fortolkende ord

Overdreven bruk av fagbegreper gjør språket tungt og vanskelig. Det stenger mange ute av diskusjonene, og gir sjelden noe merverdi i form av økt forståelse. Og spesielt fortolkende ord er problematiske, fordi:

• Samme adferd kan ha ulik mening. Men når man bruker fortolkende ord lukker man for andre mulige tolkninger.

• Vi tolker dessverre ofte feil. Mer nøytrale beskrivelser gjøre det lettere å tolke i fellesskap, og vurdere flere muligheter.

• Fortolkende begreper er generaliserende, og man får ikke beskrevet kompleksiteten i hundenes adferd.

• Fortolkende begreper bygger på grunnleggende oppfatninger og forståelser som noen ganger er feil. Det å kampe, for å beskrive lek, er et begrep som stammer fra en tid hvor man trodde sosial dominans spilte en meget stor rolle i forholdet mellom hund og menneske. Jaktlek, slik det måles i bl.a. funksjonsanalyser, måler med stor sannsynlighet ikke jaktinteresse, som man opprinnelig trodde eller håpet. Mye tyder på at denne øvelsen måler interesse for lek med mennesker. Med dette i bakhodet blir det rart å skille mellom jaktlek og sosial lek.

• Fortolkende begrep er – eller blir – ofte også normative. Normativt betyr at begrepene knyttes opp mot en verdi, at noe er bedre enn noe annet. For eksempel at sosial lek er bedre enn jaktlek.

• Man overtolker ofte atferd, for eksempel antar man at en hund som er veldig opptatt av å beholde leken selv og gjerne leker alene, er dominant. Og man antar at hunder som liker å jage etter en fille, har stor jaktinteresse. Dette stemmer ofte ikke.

Ikke bland tolkning og beskrivelse

Når man gjør observasjonsstudier innen forskning er man vanligvis veldig nøye på å skille mellom beskrivelser og tolkning. Man starter alltid med å beskrive atferden. Hvor ofte logrer hunden? I hvilke situasjoner? Hvor intensiv er logringen? Hvordan er resten av kroppsspråket?

Og så tolker man etterpå. Hunden logrer når eier kommer hjem fra jobb – den er glad. Hunden logrer og holder hodet og kroppen lavt når eier er sint – den gir dempende signaler og prøver å roe situasjonen. Hunden logrer med stiv hale og bjeffer når den møter andre hunder – hunden er opphisset.

Jeg skulle ønske at man var mer bevisst på hvilke begreper man bruker i diskusjoner om hundeatferd, og her mener jeg spesielt at profesjonelle trenere og hundeeksperter må gå foran som et godt eksempel. Bruk et klart og tydelig språk, og vær tydelig på hva som er tolkning og hva som er beskrivelse.